De fem viktigste hendelsene for min økonomi

Jeg er på ferie og for meg er det tid for refleksjon. Hvorfor bor jeg der jeg bor, kjører bilen jeg gjør og har den lønna jeg har?

Mye handler om økonomi, og det er enkelthendelser som skiller seg ut som forklarer mesteparten. Her er de fem viktigste hendelsene for min økonomi.

1. Fått hjelp hjemmefra for å kjøpe første bolig

Anita Hoemsnes skrev en meget god kommentar i Dagens Næringsliv i januar med tittelen "Kan jeg få hjelp til å kjøpe bolig? Alle andre får!". Der skriver hun at foreldre bør tenke på egen økonomi før barnas økonomi når det kommer til boligkjøp.

Jeg er enig.

Samtidig skisserer hun hvordan man best hjelper barna med å komme inn på boligmarkedet.

Det beste alternativet er selvfølgelig å gi barn forskudd på arv eller å gi et privat lån uten at man trenger å øke egen gjeld. Det blir litt som å si at det er fint å være rik, men har foreldrene så god økonomi at de kan gi barn hjelp til boligkjøp, bør de gjøre det.

Videre fortsetter hun.

Det er slik verdiøkningen i en generasjon forflyttes til neste generasjon, og skaper grunnlag for ytterligere vekst. Det er for øvrig også slik ulikheter skapes.

Jeg hadde vært et par år i arbeidslivet da kollektivet var slutt. Det var på tide å komme seg ut og bo i egen leilighet. Problemet var at jeg ikke hadde nok egenkapital.

Det satt langt inne å spørre foreldre om penger til bolig, men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg.

I ettertid viste det seg som svært gunstig å komme inn på boligmarkedet i Oslo i 2008.

Mine foreldre hadde en viktig forutsetning for hjelpen: At jeg hadde egenkapital selv. Det hadde jeg, bare ikke nok. Men jeg hadde vist at jeg kunne spare selv.

Baksiden av at mange tyr til mor og far ved boligkjøp er at de ikke lærer å spare selv. Banksjef Endre Jo Reiten i Sparebank 1 SMN sier det sendes flere purringer på lån til unge som ikke har spart noe selv, sammenlignet med dem som har spart selv.

Uten avkastningen på den første leiligheten hadde jeg ikke vært i nærheten av dagens situasjon. Jeg kjøpte den ny for 1,7 millioner kroner og solgte den for 2,2 millioner kroner drøyt fire år senere. En halv million i ren fortjeneste.

Den erfaringen er også en av mange grunner til at vi sparer til egne barn. De kommer til å få hjelp på boligmarkedet når den tid kommer.

Pengene investeres i globale indeksfond i våre navn, og her holder jeg meg langt unna produkter som boligsparing for barn.

2. Utsatt bilkjøp til jeg var 37 år

I flyttingen til leiligheten jeg fikk hjelp til å kjøpe, fikk jeg låne en ti år gammel bil som mine foreldre gjerne ville bli kvitt.

Bil var ekstremt praktisk å ha i en periode med mange turer på Ikea og andre steder jeg måtte dra for å innrede en ny leilighet. Bilen medførte en enorm frihetsfølelse etter å ha levd med kollektivtrafikk i alle år.

Drivstoff, reparasjoner, parkeringsmuligheter, forsikring og veiavgifter var ikke noe jeg tenkte spesielt mye på. Friheten var viktigst.

Bilen kunne jeg overta gratis.

Det var veldig fristende, men heldigvis takket jeg nei. Vanene med å ta kollektivtrafikken var godt innarbeidet. Leiligheten var ti minutter i gangavstand fra t-banen. Behovet var egentlig ikke til stede.

Og det innså jeg heldigvis selv også, men hadde jeg hatt fast parkeringsplass kunne resultatet fort vært et annet.

Bilen kom først i hus da jeg var 37 år gammel.

Det ble en til slutt Tesla Model 3. Den var ikke gratis den heller: Hvor mye koster egentlig en Tesla Model 3.

Likevel angrer vi ikke et sekund. Bilen måtte på plass, men det var etter veldig mange år og det har jeg spart mye penger på.

3. En telefon til sjefen ga meg mye høyere lønn

Det er to måter å øke spareraten på.

1. Kutte kostnader.
2. Øke inntekten.

Det første er det enkleste. Det er mye å spare på de store utgiftene som mat, bolig og transport.

Å øke inntekten er det verre med. Det skal litt til å ta den ubehagelige samtalen med sjefen for å be om lønnsøkning.

For meg er det den telefonsamtalen som har betydd aller mest for min personlige økonomi. Faktisk mer enn den samtalen jeg har hatt med mine foreldre om å få forskudd på arv til å kjøpe første bolig.

Ikke fordi lønnsøkningen var så stor. Den var akkurat tilstrekkelig til at jeg ble værende i selskapet. Jeg fikk is i magen i forhold til andre muligheter jeg hadde.

Jeg vurderte et tilbud som innebar en lønnsøkning på 14 prosent. Uten en telefon til min nærmeste leder ville jeg sannsynligvis akseptert det.

I stedet ventet jeg et år og landet det jeg så på som drømmejobben med 60 prosent høyere lønn. Jeg gikk fra å være gjennomsnittlig betalt til å være godt betalt basert på min erfaring.

Jeg er ingen ekspert på å forhandle om lønn, men min lille erfaring viser at det er verdt det. Ikke bare fordi en lønnsøkning påvirker ett år. Det påvirker alle fremtidige år også.

60 prosent høyere lønn. Hvert år. I tillegg kommer årlige lønnsjusteringer på toppen av det og rentes rente av lønnsjusteringene.

4. Jeg fikk en økonomisk fornuftig kjæreste

Den amerikanske finansbloggeren (og etterhvert forfatteren) JL Collins skrev for åtte år siden innlegget How I failed my daughter and a simple path to wealth. Det har en liste med med ni punkter som leder til rikdom.

Det første handler om hvem du omgår deg med.

Avoid fiscally irresponsible people. Never marry one or otherwise give him access to your money.— JL COLLINS

Hele innlegget resonnerte med meg. Men for dette innlegget er det første punktet veldig relevant.

Kjærlighet gjør blind, men verdien av å ha åpne diskusjoner om økonomi skal ikke undervurderes. Jeg har sett nok av innlegg i Facebook-grupper som fortviler over økonomiske utfordringer med partnere.

Kjæresten ble til slutt kona, og vi har aldri hatt en pengekrangel (kanskje bortsett fra den gangen jeg skulle fikse barnevogna rett før vi skulle på ferie og endte opp med å herpe den fullstendig).

Vi snakker ofte om penger, strategier, sparerater, boliglån og lignende. Det er kanskje ikke veldig overraskende gitt denne hobbyen, og hadde det ikke vært for henne ville jeg neppe vært like fornuftig økonomisk.

Sannsynligvis hadde ikke denne bloggen eksistert heller.

5. Ikke tatt et mellomsteg på boligmarkedet

Summen av de første fire stegene leder til det siste. Det store boligkjøpet.

Vi tok et stort og siste steg i boligmarkedet før førstemann fylte to. Hagen ble en realitet da vi hoppet rett fra leilighet til en dyr enebolig.

Det hadde ikke jeg hatt økonomi til hvis jeg ikke hadde fått hjelp til å kjøpe den første leiligheten.

Det hadde jeg heller ikke hatt råd til hvis jeg ikke hadde tatt den ene telefonsamtalen.

Og jeg hadde heller ikke greid det uten en økonomisk fornuftig kone med solid økonomi.

Å hoppe over mellomsteget i boligmarkedet sparte vi flere hundretusener på siden vi slapp en ekstra runde eller to med dokumentavgift og salgskostnader.

Vi fikk også mer hus for pengene enn for rekkehusene som var i et prissegment med mye høyere konkurranse.

Men den dagen vi kjøpte en dyr enebolig sa vi i praksis også nei til økonomisk frihet på lang tid.

Men økonomisk frihet for meg er mye mer enn å kunne slutte å jobbe. Økonomisk frihet er muligheten til å gjøre det jeg vil. Det har jeg fremdeles selv om det er mange år til jeg er gjeldsfri.

Vi strakk oss lenger enn nødvendig for å kjøpe en bolig vi kunne bo i mange år, men å være ferdig med flytting og å vite at barna vokser opp i et godt nabolag der de skal gå på skole gjør det hele verdt det.